Å identifisere et smittestoff

Allerede før Hansen ble ansatt som lege ved Pleiestiftelsen og Lungegårdshospitalet i 1868 skal han ha vært overbevist om at sykdommen skyldtes et smittestoff. I så fall skulle det kunne påvises i syke organismer. Men nøyaktig hvor i pasienten skulle man lete og hvilken type smittestoff skulle man se etter? På denne tiden tenkte mange at sopp var grunnen til sykdommen, så det var det første Hansen lette etter. Blodpreparatet ble oppbevart i en fuktig beholder og undersøkt daglig i fire uker, men uten resultat.

Kunne smittestoffet være en bakterie? Bakteriologien var fremdeles i sin spede begynnelse, og Hansen hadde så langt bare sett og undersøkt forråtnelsesbakterier. Aldri før hadde en bakterie vært kjent som årsak til en kronisk sykdom. Tanken om sykdomsbakterier var like fullt plantet.

Men bakterier finnes overalt, så hvordan kunne man utelukke andre enn de som er sykdomsfremkallende? Først måtte glassplatene prøvene skulle legges på være fri fra forurensning. Hansen renset dem i alkohol og brant av alkoholrestene. Det destillerte vannet som ble brukt til mikroskopering måtte også undersøkes nøye. Fra lepraknuter kunne det bare tas prøver enten av sårvæske eller avskrapet, uskadet hud – skadet overhud kunne inneholde mange andre bakterier. Og nøyaktig hvordan skulle disse bakteriene se ut? 

En februarkveld i 1873, etter mange lange og fruktesløse arbeidsdager ved mikroskopet, så Hansen til slutt noen stavformede legemer. Fra Hansens notater kan vi lese: 

• «stavformige legemer enten i ro eller i svag oscillerende bevägelse»
• «sätter man nu en dråbe vand til präparatet, komme stavene i livligere bevägelse og lidt efter lidt träde flere og flere stave frem, jo äldre knuden er, desto flere»
• «til dels finder man stavene sammen i bundter, krydsende hinanden under meget spidse vinkler»
• «störrelsen er meget forskjellig, varierer fra 0,006-0,0015 mm»