Beboernes arbeid på St. Jørgens Hospital

En viktig del av dagliglivet på St. Jørgens Hospital var arbeidet. Helt fra fundasen i 1617 kan man se at det var forventet at lemmene skulle arbeide. I de to fundasene fra 1600-tallet fremgår det at arbeid var en forpliktelse for de som var i stand til det. Fundasene sier imidlertid ikke noe om hvorvidt lemmene den gang fikk beholde inntektene fra arbeidet selv, slik det var vanlig senere, på 1700- og 1800-tallet. Da var salg av egenproduserte varer et viktig tilskudd til de ukentlige kostpengene. 

I sin beretning fra 1764 forteller Hilbrandt Meyer at mennene blant annet laget kar, spann, stamper og fuglebur, samt sko til bønder og andre, mens kvinnene vasket klær, spant og tvinnet tråd og garn. Han beskriver lemmene som arbeidssomme og muntre, og fornøyde med det de produserte. 

Hospitalsprest Welhaven beskrev også lemmene som arbeidssomme. “I förhållande till deras krafter, äro de spetälske ett arbetsamt folk”, skrev han i sin beretning om hospitalet fra 1816. Han fortalte at kvinnene spant lin, stry, hamp og ull, de sydde, strikket og vevde ullbånd. Mennene lagde sjøstøvler og bondesko (trolig tresko), bandt fiskegarn og laget redskaper, fyrstikker, kar og bøtter. 

Arbeidet foregikk i de store fellesrommene på hospitalet, noe som antagelig førte til både støv og støy i rommene. I 1870-årene ble det innredet en arbeidsstue i den tidligere vedboden ved siden av fjøset. På slutten av 1800-tallet omtales dette rommet som et snekkerverksted, mens et av rommene i det lille uthuset mot Kong Oscars gate bak hovedbygningen omtales som spinnestue. På den tiden ser det altså ut til at kvinner og menn arbeidet hver for seg. 

Det var også beboerne som i stor grad sto for gårdsdriften fram til begynnelsen av 1800-tallet.