Betydningen av lepraregisteret

Lepraregisteret ble et viktig hjelpemiddel for helsemyndighetene i det praktiske arbeidet med å begrense sykdommens utbredelse. Siden alle distriktslegene sendte inn skjema minst én gang i året kunne dette helseproblemet holdes under kontinuerlig overvåking. Man kunne følge fram- og tilbakegang i ulike geografiske områder, planlegge hvilke tiltak som skulle settes i verk, og se effekten av de tiltakene som ble gjort. Oversikten over de syke ga også grunnlag for kontroll og direkte tiltak mot hver enkelt, for eksempel gjennom innleggelse av de sykeste og antatt mest smittefarlige når man ikke hadde mulighet for å institusjonalisere alle.

I andre halvdel av 1800-tallet var det fortsatt delte meninger om sykdommens årsak, og dermed også uenighet om hvordan man best skulle bekjempe den. Med utgangspunkt i lepraregisteret kunne man imidlertid argumentere stadig sterkere for at sykdommen var smittsom og at isolasjon var det viktigste virkemiddelet for å redusere forekomsten. I 1888 fastslo for eksempel overlege Hansen at statistiske data viste at tiltakene som var iverksatt inntil da for å hindre spredningen av sykdommen hadde vært vellykkede, dvs. registering av alle syke, institusjonsbygging og isolasjon av de som ble ansett som mest smittefarlige.

Muligheten for å evaluere helsemyndighetenes tiltak gjennom et slikt system tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet. Betydningen av lepraregisteret i arbeidet med å bekjempe sykdommen kom klart til uttrykk ved avslutningen av den første internasjonale leprakongressen i Berlin i 1897. Der ble følgende resolusjon vedtatt: ”systemet med obligatorisk anmeldelse, overvåking og isolasjon slik som det er gjennomført i Norge, anbefales i alle land med selvstendige kommuner og et tilstrekkelig antall leger”.

Lepraregisteret representerte en medisinsk nyvinning, og erfaringene fra dette fikk naturlig nok innflytelse på utviklingen av sykdomsregistrering i Norge. I 1900 ble det innført tuberkuloseregistrering, men av mindre omfang enn lepraregisteret, og lenge kun med lokale registreringer. Tradisjonen med pasientregistre som startet med lepra og fortsatte med tuberkulose ble så ført videre til registrering også av ikke-smittsomme sykdommer.

Med lepraregisteret fikk man for første gang pålitelige tall over utbredelsen av lepra i Norge. Tall fra registeret viste at forekomsten av lepra gikk dramatisk ned i løpet av bare noen tiår, og det ble konkludert med at isolasjon var det mest effektive tiltaket for å begrense sykdommens utbredelse. 
Fra «Aldmindelig Beretning» fra «Tabeller over de spedalske i Norge» i 1875, der Hansen i sitt første år som «Overlæge for den spedalske Sygdom» argumenterer for at tallene fra lepraregisteret viser at sykdommen må være smittsom. Publikasjonen inneholdt alltid beretning fra overlegen og fra 1875 da Hansen ble konstituert også mer konkrete beskrivelser av utviklingen i sykdommens utbredelse. Gjennom de vel 36 årene Hansen fungerte som overlege ble også tabellene flere og viste ikke bare antallet tilfeller i de ulike distriktene og de sykes alder og kjønn, men stadig mer detaljert statistikk over blant annet sykdomsform, levealder og dødsårsaker. 
Fra www.ssb.no/a/histstat/nos/

All Rights Reserved