Chaulmoograolje brukt på Pleiestiftelsen

Denne oljen ble utvunnet av frøene i frukten til Chaulmoogratreet i India, og den ble brukt i Østen i mange hundre år, ikke minst for ulike hudlidelser. På midten av 1800-tallet kom oljen til Europa, og flere leger hevdet at den så ut til å  ha god effekt på pasienter med lepra. Oljen ble forsøkt på stadig nye måter, både utvortes og innvortes, men bivirkningene var mange og resultatene varierende.

En ung kvinnelig kjemiker ved universitetet på Hawaii, Augusta Ball, utviklet en metode for å gjøre den aktive komponenten i oljen vannløselig, slik at man kunne injisere den direkte i musklene. Det nye preparatet medførte store forbedringer i helsetilstanden for mange mennesker både på Hawaii og i andre land, og på 1920- og 30-tallet var dette den mest utbredte behandlingen for lepra verden over.

Imidlertid ble det ingen mirakuløs kur for sykdommen slik mange hadde forhåpninger om, selv om det var den mest virksomme behandlingen man hadde før sulfapreparatene og senere MDT ble lansert. Alice Ball døde dessverre bare 24 år gammel i 1916, før hun fikk se effekten av arbeidet sitt, og før hun rakk å publisere noe. Arbeidet med å isolere enkelte bestanddelene av oljen ble tatt over av Dr. Arthur Dean, og senere ble preparatet ofte omtalt som “Dean’s derivatives”.

Fra det tidligere laboratoriet innredet på Pleiestiftelsen i 1895, senere Armauer Hansens minnerom.
Foto: Bymuseet i Bergen.

Her hjemme omtalte Danielssen Chaulmoogra i årsberetningen for Lungegårdshospitalet allerede i 1865. Han forteller da at Rudolf Virchow hadde fått oljen tilsendt fra en lege i Bengal i India, og at han selv gjerne ville prøve den, selv om han ikke hadde særlig tro på dens «helbredende Kraft». Hans egne forsøk noen år senere ga da heller ingen positive resultater.

I tiden rundt 1900 skriver legen H. P. Lie at han hadde prøvd både salve og piller med Chaulmoogra. Han hadde også tenkt å forsøke injeksjoner under huden, men avsto fra det, siden ingen av beboerne på Pleiestiftelsen hadde særlig lyst til å prøve dette og siden han visste at slike injeksjoner kunne «ledsages af slemme komplikationer». Han var redd for at han ikke ville kunne fortsette med “nogensomhelst kurforsøg» dersom det oppsto et uhell slik at pasientene ble bekymret.

Fra en av pasientprotokollene kan vi imidlertid se at en kvinnelig beboer flere ganger hadde uttalt ønske om at få prøve “Deans preparat”, og at hun gjentatte ganger i mars og april 1924 fikk injeksjoner i musklene. Om det førte til noen bedring for hennes del, vet vi ikke. Hun døde i 1928, noen dager før hun ville fylt 74 år.

Fra pasientprotokoll: «Hun har flere ganger uttalt ønske om at få prøve «Dean’s preparat»».
Bergen byarkiv.
All Rights Reserved