Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894)

Danielssen var den første som begynte systematiske studier av lepra i Bergen. Han ble ansett som den ledende lepraforsker og kliniker for sin tid og bidro i stor grad til utviklingen av et naturvitenskapelig forskningsmiljø i Bergen.

Daniel Cornelius Danielssen ble født i Bergen, og tok eksamen, Examinatus medicinae, i 1838. Etter eksamen var han først militærlege og deretter distriktslege en kort tid, før han flyttet tilbake til Bergen.

Mens han studerte i Christiania kom Danielssen i kontakt med brigadelege J. J. Hjort, som var spesialist på hudsykdommer. Den gang ble både lepra og syfilis regnet som hudsykdommer, og datidens leger hadde vanskelig for å skille ulike sykdommer med lignende symptomer fra hverandre.

Tilbake i Bergen begynte Danielssen undersøkelser på St. Jørgens Hospital i 1839. I 1841 ble han fast ansatt her, før han ble overlege ved det nye Lungegårdshospitalet som sto ferdig i 1849. Han studerte symptomene, hvordan sykdommen utviklet seg og forsøkte ulike behandlingsmetoder. Danielssens arbeid, som etter hvert også omfattet mikroskopiske undersøkelser av sykt vev, var med på å legge grunnlaget for patologi som fag i Norge.

Danielssen klarte å avgrense lepra i forhold til andre sykdommer som den ofte kunne bli forvekslet med, og blir derfor sett på som grunnleggeren av den moderne forståelsen av lepra. Spesielt etter utgivelsen av det store arbeidet «Om Spedalskhed» sammen med Carl Wilhelm Boeck i 1847 oppnådde han internasjonal anerkjennelse.

I likhet med flere andre medisinere mente Danielssen at lepra var en arvelig sykdom. Han kunne ikke observere at noen av de friske beboerne eller ansatte på St. Jørgen fikk sykdommen, og samtidig var det ingen tvil om at en stor del av beboerne hadde slektninger med samme sykdom. Danielssen konkluderte med at lepra var en arvelig blodsykdom. Han forsøkte å overføre sykdommen både på seg selv og ansatte på Lungegårdshospitalet uten resultat.

Danielssen hadde et bredt virkefelt. Som preses ved Bergens Museum i mer enn 30 år spilte han en avgjørende rolle i utviklingen av et forskningsmiljø i Bergen, særlig innen naturvitenskapene. Selv drev han blant annet med botanikk og zoologi. I 1876–78 deltok han som leder av den norske nordhavsekspedisjon. 

I tillegg til legegjerningen og vitenskapen var Danielssen aktiv i lokalpolitikken og satt på Stortinget i flere perioder.  Han var også engasjert i det lokale kulturlivet og ”mange andre foretagender paa aandslivets og det sociale livs omraade i Bergen”, som en av hans samtidige skriver.

Danielssen var medlem av forskjellige vitenskapsforeninger, også i utlandet. Han ble utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Lund og København og kommandør av St. Olavs Orden i 1885.