Danielssens beskrivelser av St. Jørgens Hospital fra 1841
Legen Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) begynte sine vitenskapelige undersøkelser ved St. Jørgens Hospital i 1839. Etter få år ble han hospitalets faste lege, og senere ble han også overlege ved det nye Lungegårdshospitalet. Da han i 1841 skrev en innberetning om St. Jørgens Hospital til Kirke- og undervisningsdepartementet var han ennå en ganske ung mann på vei inn i medisinens og vitenskapens verden.
Kort om beretningen
Skrivet til departementet var kritisk til hvordan hospitalet var drevet og innredet. I dag er det verdifullt fordi beretningen gir et levende bilde av hverdagen på hospitalet. Samtidig må vi huske på at beskrivelsene kan være farget av Danielsens kritiske syn på driften av institusjonen.
I innberetningen forteller han om noen av sine observasjoner av hvordan sykdommen artet seg, og gir en del beskrivelser av hvordan de syke beboerne så ut. Ofte mistet de dessuten følelsen i deler av kroppen, og han beskriver blant annet hvordan mange av den grunn ikke følte smerter ved amputasjoner. Ofte led de av en “forminsket Livsvarme” – de frøs lett. Siden de også manglet følelse i deler av kroppen kunne de lett brenne seg når de sto og varmet seg ved ovnen med hendene bak på ryggen. Dette merket de ikke selv før de kjente lukten i rommet.
Danielssen gir også en grundig beskrivelse av bygningene og rommene på St. Jørgens Hospital. Han beskriver blant annet de små pasientrommene, der de bodde to sammen, og der beboerne ofte oppbevarte matvarer. Selv klarte han nesten ikke oppholde seg der, på grunn av luften og lukten på rommene. Det at stuene hadde dører inn til kjøkkenene gjorde også at både matlukt, røyk og andre “Ureenligheder” slapp inn.
En annen ting han var kritisk til, var at hver av de syke sørget for mat til seg selv. Dermed kjøpte de mat som var billig, men ikke nødvendigvis næringsrik. Han beskriver hva de spiste og den hektiske aktiviteten på kjøkkenet når de skulle lage mat.
Danielssen reagerte dessuten på mangelen på kontroll på hospitalet. Ikke bare kunne de syke spise og drikke hva de ville, de kunne også gå ute i byen når de ville, unntatt om natten. Hans forsøk på å helbrede dem vakte stor uvilje blant beboerne, noe som gjorde at han snart ga opp. Han konkluderte dessuten med at det var unyttig å fortsette med forsøk på å helbrede de syke, når hospitalet led av så mange vesentlige mangler.
Mye av kritikken hans samsvarer med det brigadelege Johan Hjort skrev i en innberetning til departementet i 1832, etter å ha besøkt hospitalet rundt ti år før Danielssens innberetning.
