Hans Peter Lie (1862-1945)
Lie startet sin virksomhet på Lungegårdshospitalet, og ble senere lege og bestyrer ved Pleiestiftelsen, der han var i 40 år. Da Hansen døde i 1912 ble han også Overlæge for den spedalske Sygdom og Hansens etterfølger som frontfigur i norsk lepraforskning.
H. P. Lie ble født i 1862 i Hareid, og tok medisinsk embetseksamen i 1891.Han praktiserte i Bergen fra 1893, fra 1898 som spesialist i hudsykdommer. Fra mai 1893 var han ansatt som underlege ved Lungegårdshospitalet og lege ved St. Jørgens Hospital og han ble samtidig prosektor ved Bergen sykehus. Etter at Danielssen døde i 1894 ble han konstituert som overlege ved de to førstnevnte.
Da Lungegårdshospitalet ble nedlagt i 1895, ble Lie ansatt som lege og bestyrer ved Pleiestiftelsen. I hans første årsberetning herfra fremgår det at sykehusets karakter ble forandret ved nedleggelsen av Lungegårdshospitalet og overføringen av pasienter derfra. Mens det tidligere hadde vært en pleieinstitusjon og alle kurforsøk og vitenskapelige undersøkelser var knyttet til Lungegårdshospitalet, ble det nå en kombinert pleie- og helbredelsesanstalt. I løpet av 1895 ble Lungegårdshospitalets laboratorium og bibliotek flyttet til Pleiestiftelsen.
Lie hadde en allsidig vitenskapelig produksjon, men hans arbeider om lepra var av størst betydning. Han var medforfatter i boken «Lepra des Auges» fra 1899, skrevet sammen med øyelegen Lyder Borthen fra Trondheim. I sin doktoravhandling fra 1905 om lepra i ryggmargen og det perifere nervesystemet slo han fast at lepra ikke angriper sentralnervesystemet. I årenes løp foretok han en rekke utenlandsreiser, dels for å studere lepra, dels med spesielle offisielle oppdrag for å undersøke aktuelle medisinske spørsmål.
Da Armauer Hansen døde i 1912 ble Lie overlege for den spedalske sykdom. Lie overtok også rollen som Bergens og Norges frontfigur i lepraforskningen og ble en av de fremste autoritetene på sykdommen i sin tid. Han hadde et nyansert syn på årsakene til sykdommens tilbakegang i Norge og tilla ikke bare institusjonsbygging og lovverk betydning, men også økt levestandard og bedre hygiene.
Han hadde vært generalsekretær ved den 2. internasjonale leprakonferansen i Bergen i 1909, og ble også visepresident ved den 3. internasjonale leprakonferansen i Strasbourg i 1921. I 1932 var han i London og bidro til utforming av statutter for International Leprosy Association.
Her hjemme var han medvirkende til tidsskriftet Medicinsk Revue og var også aktiv i Bergens medisinske selskap, Bergens Museum og Selskapet til Videnskabens Fremme. Lie viste også stor interesse for historien til lepraforskningen og sykdommens utbredelse i Norge.
I 1935 søkte han avskjed fra stillingene som overlege for Pleiestiftelsen og overlege for den spedalske sykdom, men han beholdt stillingen som lege ved St. Jørgens Hospital til 1940, da han flyttet til Hardanger.