Hospitalets fundaser

En fundas er en slags vedtekter eller regler gitt av staten om bruk og forvaltning av penger som er avsatt til et bestemt formål. Dette gjaldt særlig de såkalte milde stiftelsene, som St. Jørgen. En mild stiftelse er en stiftelse med et sosialt formål, der pengene skal komme visse personer eller formål til gode. Fundasen forteller hvordan stiftelsen skal drives og hvordan midlene skal brukes. Selve ordet fundas kommer fra latin og betyr opprettelse eller grunnleggelse.

Det er kjent tre forskjellige fundaser for St. Jørgens Hospital, alle fra etter reformasjonen, fra 1545, 1617 og 1654. Disse gir bestemmelser om hvordan stiftelsen skal drives og forteller dermed hvordan man ønsket det skulle være på hospitalet. Det var kanskje ikke alltid virkeligheten stemte helt overens med bestemmelsene i fundasene. Når de suppleres med andre kilder, kan fundasene likevel fortelle oss mye om St. Jørgens Hospitals historie, drift og dagligliv.

Den eldste fundasen fra 1545
Den eldste fundasen for St. Jørgens Hospital som vi kjenner til ble utstedt av Kong Christian III 24. april 1545. Fundasen forteller hvordan hospitalet skulle drives etter reformasjonen. De bærer preg av de såkalte Ribe-artiklene fra 1542, som regulerte kirken i Danmark-Norge etter reformasjonen, og blant annet hadde egne punkt om hospitaler og St. Jørgensgårder. 

I fundasen blir stiftelsen omgjort til en kongelig stiftelse. Det betyr at selv om midlene tilhørte stiftelsen, skulle den ligge under statlig myndighet. Det var statens og byens representanter som skulle bestemme hvem som skulle tas opp i hospitalet. Dette var byens borgermester og råd, samt superintendenten i Bergens stift, som var kongens øverste geistlige embetsmann i stiftet. Sammen med lensherren på Bergenhus var det også disse som skulle ansette stiftelsens forstander. Forstanderen skulle levere regnskap til dem og gjøre rede for driften av hospitalet. Han skulle være en person “som gudfrygtig er og de Arme vil være tro”. 

Hospitalet ble gjort til et vanlig hospital for “fattige, saare og syge Mennesker”. De leprasyke nevnes ikke spesielt. Dette er nettopp et resultat av Ribe-artiklene, som slo fast at leprasyke ikke skulle ha egne institusjoner, men kunne ha tilhold på alminnelige hospitaler. Årsaken var trolig at sykdommen gikk tilbake i Danmark, men i Norge var det imidlertid fortsatt mange med lepra. Ut fra andre beskrivelser ser det ut til at mange av lemmene på hospitalet var leprasyke også etter 1545. 

Det var også i denne fundasen at hospitalet fikk tillagt all eiendom, gods, renter og rettigheter som hadde tilhørt Selje kloster før reformasjonen. Kongen fulgte opp et løfte han tidligere hadde gitt. Det gjaldt rundt 180 gårder på Vestlandet, og dette ble det økonomiske fundamentet for driften av hospitalet de neste århundrene.

St. Jørgens nye fundas fra 1654 
I 1654 fikk St. Jørgens Hospital nye vedtekter. Disse er en rik kilde til hospitalsmiljøet på 1600-tallet, og avspeiler mange av de utfordringene både beboerne og administrasjonen opplevde på denne tiden. I fundasen finnes blant annet detaljerte bestemmelser for innleggelse, bespisning, ordensregler, lønning av ansatte og fordeling av allmisser. Prinsippene som ble nedfelt i denne fundasen ble i stor grad videreført på 17- og 1800-tallet.

Om forstanderen heter det  at han skal være en gudfryktig og from mann med “et godt, fromt og kydskt Levnet”, som ikke var ute etter egen profitt. Kanskje hadde hospitalet hatt problemer med forstandere som forsøkte å sko seg på vervet de hadde fått? Forstanderen skulle blant annet føre regnskap for hospitalet, og han skulle også dele ut kostpenger til lemmene.

Lemmene skulle leve et gudfryktig liv og være “fromme, fornøielige, fredsommelige og stille”. De skulle takke Gud med bønner og salmer morgen og kveld. De skulle jobbe om de klarte det, og de skulle ikke “løbe ud i Byen”, men holde seg innenfor hospitalets grenser. Hvis de ikke ville jobbe skulle de forvises, og om de ikke oppførte seg skulle de først få en påminnelse, og til slutt utvises om de ikke klarte å forbedre seg. 

Vi får også vite hva slags mat lemmene fikk utdelt, og hvor ofte. Fundasen inneholder også en bestemmelse om at de som pleiet de syke skulle ha lønn, at hospitalsengen og kyrne skulle være for lemmenes “Fornødenhed”, samt bestemmelser om presten og hans lønn og virke. Blant annet skulle presten minst en gang ukentlig “trøste de Syges Samvittigheder”.

Svært mange aspekter ved hospitalets drift og hverdagsliv er beskrevet i denne fundasen. Om virkeligheten samsvarte med fundasen som ble satt opp, kan vi imidlertid ikke vite sikkert.