Kontakt med omverdenen, hjemreiser og rømninger

Som hovedregel skulle nok de som var innlagt på Pleiestiftelsen holde seg innenfor stiftelsens område. Allerede fra de første årene fortelles det likevel at et lite antall beboere daglig fikk anledning til å gå utenfor stiftelsen deler av dagen, og at de da ofte gjorde småærender i byen. Mange mottok også jevnlig besøk av «Bekjendte og Slægtninger fra Hjembygderne». 

Overlege Løberg forteller at noen få av beboerne fikk tillatelse til å gjøre en kort reise hjem for å se til familien, vanligvis begrenset til fire uker eller mindre om sommeren. Han var i tvil om han skulle fortsette å gi tillatelse til disse hjemreisene, som han mente ofte forårsaket ulike «Misligheder», men han fryktet konsekvensene om alle ble nektet å reise hjem. Han beskriver hvor sterkt savnet var hos enkelte, og at han var redd for at «Hjemveen», og spesielt lengselen etter de hjemmeværende barna, kunne bli så sterk at enkelte mistet forstanden. 

Løberg erfarte at de fleste som fikk reise hjem kom tilbake, og at noen av de som ikke fikk innvilget hjemreise rømte. I de første tiårene er det notert en rekke rømninger. Noen ganger ble det forklart med at de syke var vrange og ikke klarte å underkaste seg den orden og levemåte som var på Pleiestiftelsen. Andre ganger skyldtes det hjemlengsel. Noen av de som rømte eller de som fikk lov å reise, men ikke kom tilbake, ba på nytt om innleggelse etter kortere eller lengre tid hjemme. 

Etter hvert innså nok også de ansvarlige at det kunne bidra til at færre søkte om plass dersom de visste at de aldri fikk tillatelse til å reise hjem. En av distriktslegene på Vestlandet skrev i 1872 at motviljen mot å legges inn på Pleiestiftelsen ble større år for år. Grunnen var at de som ble innlagt ikke fikk tillatelse til å gjøre kortere besøk til hjemmet, «selv for at se sine nærmeste ved deres dødsleie.» 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var man ganske rause med disse sommerreisene. I 1889 og 1890 fikk 35 personer «Hjemlov», dvs. tillatelse til å reise hjem, i til sammen 1363 dager. I årene 1911-1915 var det 51 personer som var hjemme i til sammen 1043 dager.