Kontakt med omverdenen, hjemreiser og rømninger

Som hovedregel skulle nok de som var innlagt på Pleiestiftelsen holde seg innenfor stiftelsens område. Allerede fra de første årene fortelles det likevel at et lite antall beboere daglig fikk anledning til å gå utenfor stiftelsen deler av dagen, og at de da ofte gjorde småærender i byen. Mange mottok også jevnlig besøk av «Bekjendte og Slægtninger fra Hjembygderne». 

Overlege Løberg forteller at noen få av beboerne fikk tillatelse til å gjøre en kort reise hjem for å se til familien, vanligvis begrenset til fire uker eller mindre om sommeren. Han var i tvil om han skulle fortsette å gi tillatelse til disse hjemreisene, som han mente ofte forårsaket ulike «Misligheder», men han fryktet konsekvensene om alle ble nektet å reise hjem. Han beskriver hvor sterkt savnet var hos enkelte, og at han var redd for at «Hjemveen», og spesielt lengselen etter de hjemmeværende barna, kunne bli så sterk at enkelte mistet forstanden. 

Løberg erfarte at de fleste som fikk reise hjem kom tilbake, og at noen av de som ikke fikk innvilget hjemreise rømte. I de første tiårene er det notert en rekke rømninger. Noen ganger ble det forklart med at de syke var vrange og ikke klarte å underkaste seg den orden og levemåte som var på Pleiestiftelsen. Andre ganger skyldtes det hjemlengsel. Noen av de som rømte eller de som fikk lov å reise, men ikke kom tilbake, ba på nytt om innleggelse etter kortere eller lengre tid hjemme. 

Brev fra sognepresten i Hyllestad i 1884, der han ber om plass for Hans Lassesen Brændingsdal. «Han var optagen paa Pleiestiftelsen forrige Aar, men rømte tilbage hertil. Nu er imidlertid hans Sygdom bleven værre, og da han ikke længer kan blive boende paa den Plads, hvor han nu bor, fordi Pladsen er faldt tilbage til Eieren, saa er det vanskeligt at skaffe ham Bolig og Pleie her, og det er derfor meget ønskeligt, at han kan blive optagen på Stiftelsen.»
Arkivverket, Bergen.
Brev fra sogneprest i Selø i 1882, der han skriver at enken Anne Evensen Drage har bedt ham søke på hennes vegne om å igjen «blive optaget som lem af stiftelsen». Han forteller at hun var hadde fått plass for omtrent 3 år siden, men at hun dengang lengtet så sterkt etter familien at hun reiste hjem igjen. «Nu har hun mistet sine nærmeste paarørende og ønsker meget gjenoptagelse».
Arkivverket, Bergen.

Etter hvert innså nok også de ansvarlige at det kunne bidra til at færre søkte om plass dersom de visste at de aldri fikk tillatelse til å reise hjem. En av distriktslegene på Vestlandet skrev i 1872 at motviljen mot å legges inn på Pleiestiftelsen ble større år for år. Grunnen var at de som ble innlagt ikke fikk tillatelse til å gjøre kortere besøk til hjemmet, «selv for at se sine nærmeste ved deres dødsleie.» 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var man ganske rause med disse sommerreisene. I 1889 og 1890 fikk 35 personer «Hjemlov», dvs. tillatelse til å reise hjem, i til sammen 1363 dager. I årene 1911-1915 var det 51 personer som var hjemme i til sammen 1043 dager. 

Oversikt over menn og kvinner som fikk reise hjem og antallet uker.
Arkivverket, Bergen.
All Rights Reserved