«Overlægen for den spedalske Sygdom»

Embetet som «Overlæge for den spedalske Sygdom» ble opprettet i 1854. Overlegen skulle arbeide for å bekjempe sykdommen og foreslå tiltak som kunne bidra til utryddelse. Den første som ble utnevnt i stillingen var Ove Guldberg Høegh. Det viste seg snart at arbeidet var for omfattende for en person, og i 1858 ble stillingen derfor delt mellom nordre og søndre distrikt. Høegh fikk ansvar for nordre distrikt og hadde sete på Reitgjerdet i Trondheim, mens Timandus Løberg hadde stillingen i søndre distrikt i Bergen. Fra 1863 var det igjen bare en stilling, i Bergen.

I tillegg Høegh (1854-1863) og Løberg (1858-1875) hadde tre leger denne tittelen – Gerhard Armauer Hansen (1875-1912), Hans Peter Lie (1912-1935) og Reidar Melsom (1935-1957). Alle fem virket over en lengre periode og sørget for kontinuitet i statens arbeid med å bekjempe sykdommen. Stillingen ble nedlagt i 1957, da det kun var sju personer igjen med lepra i Norge. Melsom mente da at det ikke lenger var behov for ham. 

Overlegens oppgaver
En av overlegens primære oppgaver var å delta i bestyrelsen av de statlige pleiestiftelsene. Legene på Reitgjerdet i Trondheim, Reknes i Molde og Pleiestiftelsen i Bergen var direkte underlagt overlegen, mens Danielssen på Lungegaardshospitalet hadde en mer selvstendig stilling. Overlegen skulle også sørge for å spre kunnskap om sykdommen blant allmuen, for å bidra til å hindre at sykdommen spredte seg.

Ove Guldberg Høegh var initiativtaker til tellingslistene som i dag blir kalt lepraregisteret. Disse listene skulle sørge for bedre oversikt over sykdommens utbredelse, og samtidig bidra til å gi svar både på årsaken til lepra og hvilke tiltak som hadde effekt. Oppfølgingen av tellingslistene ble en av de viktigste oppgavene til overlegene. De skulle bistå og føre tilsyn med distriktslegene, og fra 1857 også sunnhetskommisjonene som ble opprettet i alle distriktene der det fantes lepra. I fellesskap skulle de sørge for å registrere og holde tilsyn med alle med lepra rundt om i lokalsamfunnene. 

Det var en tidkrevende oppgave å samle inn pålitelige opplysninger om alle personer som hadde sykdommen. Det kunne fort skje at ikke alle syke ble oppdaget og meldt inn, og det kunne være tvil om hvorvidt diagnosen var korrekt.. Overlegene brukte mye tid på å sende ut rundskriv, minne om registreringsrutiner og tidsfrister, og å vurdere søknader om innleggelse. De reiste også rundt i distriktene for å bistå distriktslegene med diagnostisering, spesielt i tvilstilfeller. 

I tillegg skulle alle tellingslistene ordnes og suppleres, og det skulle produseres tabeller og rapporter. Fra 1860 var overlegen ansvarlig for utgivelse av årsberetninger, inkludert et omfattende statistisk materiale. Til å begynne med utkom “Tabeller over de spedalske i Norge” årlig, men fra 1881 hvert femte år.

«Tabeller over de Spedalske i Norge», 1865.
Alle årgangene finnes tilgjengelig under historisk statistikk på nettsidene til Statistisk sentralbyrå: https://www.ssb.no/a/histstat/publikasjoner/