Småsalen på St. Jørgens Hospital

Den såkalte småsalen ligger i hovedbygningens vestre del. Denne er innredet på samme måte som storsalen, med et stort oppholdsrom i midten og soverom rundt, i to etasjer. Men salen er mindre, med bare 16 soverom og plass til 32 beboere.

Da hovedbygningen ble reist i 1754 var denne delen forbeholdt de såkalte “sunne Lemmene”. Dette var personer uten lepra eller andre spesifikke sykdommer, som hadde betalt for å bo på St. Jørgen resten av livet. Ofte var det eldre og delvis pleietrengende mennesker uten familie som kunne hjelpe dem i det daglige. 

Da antallet leprasyke økte i Norge på begynnelsen av 1800-tallet sluttet man etter hvert å ta imot friske beboere, og fra rundt 1840 ble St. Jørgen et rent leprahospital. De som allerede hadde kjøpt seg plass fikk likevel lov å bli boende til de døde. På denne tiden ble man også opptatt av å holde menn og kvinner adskilt, fordi mange var overbevist om at lepra var arvelig. Derfor ble etter hvert småsalen og friskestuen tatt i bruk for kvinnelige beboere, mens storsalen ble forbeholdt menn. Det var imidlertid en gradvis overgang, og det tok lang tid før de siste kvinnene var ute av storsalen.