Søsknene Guri og Ingebrigt Langøen

På slutten av 1890-tallet ble en fisker- og gårdbrukerfamilie fra Langøen i Fjell i Øygarden hardt rammet av lepra. I 1897 søkte distriktslegen om plass på Pleiestiftelsen for tre av familiemdlemmene: De to søsknene Guri Botilde Iversdatter Langøen på 10 år og Ingebrigt Kristoffer Iversen Langøen på 12 år, sammen med deres mor Guri Pedersdatter Langøen på 44 år. De hadde alle lepra, og ble i løpet av noen år innlagt på Pleiestiftelsen. Det at flere familiemedlemmer ofte fikk sykdommen bidro til at mange leger lenge mente at lepra måtte være arvelig. 

Innleggelsen
Ingebrigt og moren ble innlagt 17. august 1897. Han var da 12 år gammel, og fylte 13 år bare åtte dager senere. Ifølge distriktslegen skal han ha vært syk siden 1888, så han kan ikke ha vært mer enn 4 år da sykdommen begynte å vise seg.

Søsteren Guri ble ikke innlagt sammen med de to, og vi vet ikke helt hvorfor. I brevet med søknad om innleggelse skrev distriktslege Kjeldsberg til overlege Lie på Pleiestiftelsen at han ennå ikke hadde sett datteren i familien, men at hun også skulle ha lepra. Han ba om at hun fikk plass dersom det ved en undersøkelse “viser seg, at saa virkelig er tilfelde”. Kanskje tok det tid før undersøkelsen fant sted, eller kanskje var tegnene så vage at diagnosen var usikker. Det tok imidlertid ikke så lang tid før distriktslegen på ny ba om plass for henne, i 1899. Da ble det oppgitt at sykdommen først hadde vist seg tydelig for to år siden, altså omtrent da broren og moren ble innlagt. 

Ingebrigt Langøen
Ingebrigt hadde allerede vært syk i mange år da han ble innlagt på Pleiestiftelsen. Han reiste altså ikke alene dit, men sammen med moren Guri Pedersdatter. Hun døde etter mindre enn to år på stiftelsen, i april 1899. Noen måneder etterpå ble søsteren hans Guri også innlagt. 

Ingebrigt ble først innlagt på kuravdelingen, men etter omtrent et år ble han flyttet til pleieavdelingen. Etter at han hadde bodd her et par år ble han konfirmert i Pleiestiftelsens kapell den 8. oktober 1899. Han fikk anmerkningen “meget godt”, og har nok hatt både en sterk tro og et godt hode.

Ingebrigt Langøen kom ikke hjem igjen. Han døde 2. desember 1908, 24 år gammel. Da hadde han bodd på Pleiestiftelsen i 11 år, nesten halvparten av livet sitt. 

Guri Botilde Langøen
Da Ingebrigts søster Guri Botilde flyttet inn på Pleiestiftelsen 5. juli 1899 var hun 12 år gammel. Moren var gått bort bare få måneder tidligere, mens broren Ingebrigt snart ble 15 år og gikk til undervisning hos presten. Vi vet ikke hvor mye kontakt de to søsknene hadde med hverandre til daglig. Menn og kvinner bodde i adskilte fløyer, og hadde også hver sine spisestuer og arbeidsrom. Det var i hovedsak kapellet i 2. etasje i midtbygningen som var felles for alle beboerne, men de kunne gjerne også møtes ute i parken.

Hva Ingebrigt opplevde de årene han bodde her vet vi ikke så mye om, men vi vet mer om hva han tenkte på enn de fleste andre. Han etterlot seg nemlig en sangbok med håndskrevne tekster. Det kan se ut som den inneholder en blanding av kjente salmer og egne tekster. Både inni boken og på noen løse ark liggende i permen finner vi teksten «Hjemmet» skrevet av ham selv, med kjære minner om glade dager sammen med familien.

Da Guri var 15 år ble også hun konfirmert i Pleiestiftelsens kirke. Hospitalsprest Klaveness har notert at hun hadde «udmerket gode kristendomskundskaber». Hun var 26 år da hun døde 28. desember 1913, etter 14 år på sykehuset. De siste fem årene var hun den siste igjen av de tre fra familien Langøen som ble innlagt på stiftelsen. 

Familien hjemme
Da Ingebrigt og moren ble innlagt på Pleiestiftelsen satt faren Ivar Ingebrigtsen igjen med Guri på 10 år og hennes søster Martha Pernille på 5 år på gården hjemme på Langøen. Han hadde også tre eldre barn med sin første kone, som hadde gått bort bare få år etter at de giftet seg. 

I 1899 mistet han konen Guri som døde på Pleiestiftelsen i april, samtidig som også datteren Guri ble innlagt samme sommer. Tidlig i januar året etter døde også den yngste datteren Martha Pernille, bare åtte år gammel. Ifølge kirkeboken døde også hun av lepra, men det kan se ut til at hun aldri ble innlagt på et av leprahospitalene, men døde hjemme på Langøen. 

Samme år giftet faren seg om igjen med Malene Hansdatter, og de fikk seks sønner tidlig på 1900-tallet. Den yngste sønnen, som ble født i 1909, ble kalt Ingebrigt Kristoffer, oppkalt etter Ingebrigt som hadde dødd på Pleiestiftelsen året før.