Tidlige kurforsøk – kvikksølv og kvakksalvere
Allerede tidlig på 1700-tallet gjorde stadsfysikus Jacob Woldenberg (1649-1735) undersøkelser med den hensikt å finne midler som kunne helbrede lepra. Han fikk tillatelse til å gjøre forsøk på fem utvalgte pasienter fra St. Jørgens Hospital i 1711, etter å ha innrettet et «sykeværelse» i tilknytning til sitt privathus. De som ble sendt hit fikk en “besynderlig Diæt”, og etter 6-8 uker ble fire erklært friske og sendt hjem. Den femte døde under kuren. De fire som hadde blitt ansett som helbredet ble imidlertid raskt syke igjen, angivelig fordi de unnlot å følge dietten og å bruke medisinene de hadde fått foreskrevet. To av dem døde før de nådde hospitalet, mens to ble innlagt på nytt.
Den neste bylegen som gjorde kurforsøk var Johan Andreas Wilhelm Büchner (1730-1815), tidlig på 1760-tallet. Foranledningen skal ha vært at en pensjonert offiser og ivrig leser av medisinsk litteratur fortalte om en vellykket kvikksølvbehandling av «den veneriske syke». Büchner var skeptisk, men påtok seg likevel å forsøke samme behandling av leprasyke. Rundt fire-fem pasienter ble overført fra St. Jørgen til det nylig opprettede fattigsykehuset på Engen, der behandlingen foregikk. Da kuren etter fem måneder ikke hadde effekt, gikk Büchner over til kuren han selv hadde mest tro på, nemlig bad og diett. Etter nye fem måneder ble tre av pasientene ansett som helbredet, mens en døde under kuren. De friske ble sendt hjem, men kom tilbake med nye utbrudd av sykdommen etter tre-fire år. Selv om det var et tilbakeslag, mente Büchner likevel at det var mulig å helbrede sykdommen i tidlige stadier ved allsidig diett og et fornuftig levesett.
Også Christian Wisbech (1801-1869) skal ha forsøkt å behandle lepra i en årrekke, men konkluderte etter utallige forsøk ved «Det Civile Sygehus» fra 1826 med at sykdommen var uhelbredelig. Selv om noen fikk færre symptomer og fremsto som helbredet, kom sykdommen ofte igjen enda sterkere etter en tid. Da andre leger på 1830- og 40-tallet tok til orde for å opprette flere hospitaler mente Wisbech at det var bortkastet å opprette flere pleieinstitusjoner, og spesielt uhensiktsmessig å opprette en kuranstalt.
Også andre forsøkte å behandle de syke. I første halvdel av 1800-tallet var det flere eksempler på at folk uten medisinsk utdannelse ville prøve seg. Noen av beboerne på St. Jørgen kan kanskje ha hatt større tro på såkalte kvakksalvere enn på legene?
En av de mest kjente i Bergen er nok Madam Pytter. I avisen Bergenske Adresse-Contoirs Efterretninger i 1804 skal Lucie Pytter i Sandviken ha uttalt at lepra kunne helbredes. På anmodning fikk hun to piker fra St. Jørgens Hospital til behandling i noen uker i sitt hjem i Sandviken. Hva behandlingen gikk ut på vites ikke, og begge pikene kom tilbake uten bedring og døde året etter.
På 1840-tallet var det også en kjent dame i Kristiania som ble kalt Mor Sæther. Hun hadde fått rykte på seg for at hun kunne helbrede sykdommen. Flere fra St. Jørgen ville gjerne reise til henne. Et par stykker skal faktisk ha reist i 1847 etter initiativ fra hospitalets forstander, men kuren ble uten resultat.
Ulike remedier fra Svaneapoteket brukt på St. Jørgens Hospital.
Foto: Bymuseet i Bergen.
