Bruken av loven – tvang eller oppdragelse?

Ifølge lovteksten måtte altså ikke alle de syke isoleres i en institusjon, men kunne bo hjemme så lenge de kunne forsørge seg selv og sørget for betryggende avstand fra andre. Kun de som mottok fattigunderstøttelse eller som nektet å følge retningslinjer kunne tvinges til innleggelse. Fra et av legedistriktene i Sogn ble det i 1885 påpekt at lovens «Tvangsforholdsregler» neppe ville bli brukt annet enn i unntakstilfeller. Bare det at loven fantes hadde fremkalt en forbedring ved at de hjemmeværende syke utviste en større grad av forsiktighet.

Edvard Kaurin, lege på Reknes pleiestiftelse, skriver i 1893 at av de 99 innlagte i perioden 1885-1892 var bare 14 innlagt i henhold til loven. Av disse var det åtte som «Fandt sig taalmodig i sin Skjæbne» og senere trivdes meget godt, mens fem forlot stiftelsen igjen. Grunnen for alle disse innleggelsene var at de syke ikke kunne eller ville la seg isolere i hjemmet. Kaurin beskriver for eksempel at en delte seng med barna sine, mens andre tok seg arbeid og bodde rundt om på bygdene. Hans vurdering var at det ikke var inhumant å bruke loven, men at det tvert imot ville være uforsvarlig om man ikke satte en stopper for denne uforsiktigheten.

Gjennom beretningene til legene i «Tabeller over de spedalske i Norge» kan man se andelen av nye tvangsinnlagte beboere ved Reitgjerdet pleiestiftelse:
1891-1895: 13 av 130 nye beboere
1896-1900: 13 av 101
1901-1905: 13 av 95
1906-1910: 7 av 53
1911-1915: 0 av 22

Også ved Pleiestiftelsen No. 1 i Bergen ble tvangsparagrafen relativt sjelden brukt. Mellom 1896 og 1900 ble to kvinner innlagt mot sin vilje. I tillegg ble en ung mann hentet i land etter å ha tatt seg jobb på et skip, til tross for forbud fra distriktslegen. Også i perioden 1901-1905 ble to kvinner innlagt med tvang. Den ene, som «ikke vilde skilles fra sin Mand», ble transportert til stiftelsen av lensmannen på hjemstedet. I løpet av de neste fem årene ble en forhenværende lærer innlagt med politiets hjelp. Han hadde først flyttet inn frivillig, men deretter rømt, og måtte legges inn på nytt med tvang.

I diskusjonen etter at loven var vedtatt uttrykte flere leger et håp om at loven og dens tvangsparagraf bare skulle bli en lov bare på papiret. Det var da også i stor grad det som skjedde. Likevel bidro loven til å begrense de sykes kontakt med andre og reduserte risikoen for smitte, også ved at de hjemmeværende syke visste at de måtte holde seg til påleggene om de ønsket å unngå innleggelse. Legen Kaurin beskriver dette som at det lå en «opdragende Magt» i loven, og at loven «uden Tvivl baade har og fremdeles vil bære sine gode Frugter udover Landet.»

I tillegg til det nye lovverket som åpnet opp for bruk av tvang fantes det også andre virkemidler som kunne øke andelen syke som ble lagt inn i en pleiestiftelse. Økonomiske hensyn kunne veie tungt. Når man ble opptatt i en statlig pleieinstitusjon var det det offentlige som påtok seg utgiftene, slik at familien og lokalsamfunnet ikke trengte å forsørge eller understøtte den syke. Siden mange syke kom fra fattige kår var det nok ikke få som søkte om plass når de ikke lenger kunne bidra til husholdet og følte seg som en belastning.