«Ulyst» til kurforsøk på St. Jørgen

St. Jørgens Hospital var primært en pleieinstitusjon. Fra slutten av 1700-tallet ble det gjort spredte kurforsøk av stadsfysikus og andre, men det var først fra rundt 1840 at beboerne fikk daglig tilsyn av en egen lege. I løpet av Danielssens tid som lege på St. Jørgen i 1840-årene ble det større fokus på forskning og utprøving av behandlingsmetoder. Da Lungegårdshospitalet ble tatt i bruk som forskningssykehus for lepra og Danielssen ble overlege der, ble imidlertid de som bodde på St. Jørgen igjen viet liten interesse fra medisinsk hold.

Man kan se for seg at beboerne gjerne ville prøve mulige behandlingsformer, men det er tydelig at mange var skeptiske til legene. De ville også helst bestemme selv, både hvilken behandling de eventuelt skulle motta og hva de skulle spise. I årsberetningene til legene som hadde med St. Jørgen å gjøre på midten av 1800-tallet, finnes gjentatte beskrivelser av at beboerne ikke fulgte legens råd om kosthold og forslag til mulige behandlinger. Legene klaget over at dette gjorde arbeidet deres vanskelig. 

I 1843 skriver stadsfysikus Heiberg om «Ulysten hos den Syge, der ei vilde finde sig i at utholde en nogenlunde ordentlig Cuur». Særlig det å måtte ta medisin over lengre tid var vanskelig. Noen ganger tok de bare medisin for å ikke fornærme legen, og til slutt erklærte de at de ikke ville bruke den lenger. Danielssen har også beskrevet hvordan han ofte måtte bruke all sin overtalelsesevne for å få beboere til å bruke medisin. Han så det som en “Gevinst” de gangene han fikk overtalt noen til å følge anbefalingene. 

Mange av beboerne ønsket helst årelating. Det var en metode de gjerne var vokst opp med og hadde tro på for ulike plager, og de beskrev ofte at de følte seg bedre etterpå. Man kan kanskje forstå at de ikke ville prøve ut kurmetoder som var usikre og som i mange tilfeller kunne ha bivirkninger.

Medisinflasker skrevet ut til St. Jørgens Hospital. Den ene er merket «Gift».
Foto: Bymuseet i Bergen.