Ansatte ved Pleiestiftelsen

Pleiestiftelsen var en stor institusjon med mange ansatte, som oftest omkring 20 personer. De fleste bodde her. Lege og forstander/forvalter hadde egne boliger, og de underordnede “tjenerne” delte rom i hovedbygningen. Ikke alle hadde utdanning, og forskjellen i status for de ulike stillingene må ha vært stor.  

Både titler og ansvarsområde endret seg gjennom de 100 årene stiftelsen var i drift, men legen og forstander/forvalter var de som hadde mest overordnede stillinger. Prest/pastor og økonom/kasserer var også ganske selvstendige stillinger. Etter hvert kom sykepleie inn som et eget fagområde, og med det sykepleiere med egen utdanning.

For de som ble ansatt som for eksempel vaskepike eller dreng var det nok mye hardt arbeid og lange dager slik som for tjenestefolk flest. Noen av dem var fra Bergen eller nærområdet, mens andre flyttet helt fra Sunnfjord, Sogn eller Sunnhordaland. Man kan lure på hvorfor de søkte jobb akkurat her og hvordan de trivdes.

I noen tilfeller har også beboere fylt enkelte av stillingene. I 1898 fungerte en av de syke som portner, og i 1910 ble en av beboerne omtalt som pasient og fyrbøter.

Ansatte i 1860 og 1891
I en beskrivelse fra 1860 oppgis det at stiftelsen hadde 20 ansatte, som alle bodde og spiste her. De mer overordnede var legen, presten, en skolelærer som også var kirkesanger, en kasserer/regnskapsfører og en forstander. Alle bodde på stiftelsen og førte daglig tilsyn med “Stiftelsens samtlige Anliggender”.  Av mer underordne stillinger var det fire såkalte “Gangpiger til Sygeopvartningen”, fire kjøkkenpiker, en badepike og en badedreng, en fyrbøter, en portner og en “byløper”, det vil si en som løp ærender. I tillegg kom en dreng som skulle assistere legen ved “Sygepleien og Medicinaltillavningen”. 

Vel 30 år senere, ved folketellingen i 1891, var mye likt, men nå var det bare tre gangpiker og kjøkkenpiker, samt to vaskepiker. Til gjengjeld hadde man fått en egen husholderske og en “Overgangkone” og oldfrue. Badepiken ble nå kalt badekone, og badedrengen var i tillegg såkalt koppsetter. Fyrbøteren og portneren var fortsatt der, men byløperen har fått både ny tittel og flere arbeidsoppgaver. Nå ble han omtalt som “Bud og Hestedreng”.

Ansatte i 1910
Ved folketellingen i 1910 var det færre beboere å ta vare på, men fortsatt var det tre gangpiker, to kjøkkenpiker og to vaskepiker, i tillegg til badepiken og badedrengen. Det beskrives at alle “tjenerne” bodde i seks “tjenerværelser” i hovedbygningen, og at det var et felles badeværelse for tjenerne, samt et baderom for pasienter. Bud- og hestedreng var visst fremdeles en godkombinasjon. Her var fortsatt husholderske og oldfrue, men overgangkonen hadde blitt til oversykepleierske. I tillegg var det kommet en helt ny ansatt på lønningslisten, nemlig laborant. Ut fra alle disse titlene kan man ane at stiftelsen hadde utviklet seg i retning av en mer profesjonalisert sykepleie, samt at de vitenskapelige undersøkelsene var blitt viktige. Det var ikke lenger drengen som assisterte legen.

Folketellingen gir også detaljerte beskrivelser om legen og forvalteren som hadde bolig her sammen med sine familier. I den ene boligen ut mot gaten bodde lege og bestyrer Hans Peter Lie sammen med kone og seks barn, hvorav den eldste datteren er oppført som gymnasiaststudent. I tillegg bodde det to tjenestepiker og en pleierske her. I den andre boligen bodde forvalter Bastian O. Langlo sammen med en tjenestepike og en datter som var bankassistent. I tillegg nevnes en pike fra Gudbrandsdalen som var musikkelev. Kanskje var dette en leieboer eller en venn av familien? I hovedbygningen bodde det også en liten familie adskilt fra de andre ansatte – gartner og husbondsdreng Johannes Larsen med hustru og sønn. Sistnevnte omtales også som «Løpergut».

En av beboerne, Jørgen Sørvær fra Alstadhaug i Nordland, er oppført som pasient og fyrbøter. Det ser ut til at det ikke var helt uvanlig at noen av pasientene fikk slike faste arbeidsoppgaver og titler. Nicolai Ordahl, som var ansatt som koppsetter i 1898, fortalte at en av pasientene da var portner og passet dørklokken ved hovedinngangen til hospitalet.

I hovedbygningen ble også fem rom leid ut til tuberkulosesykehuset Lungegården på naboeiendommen. På dagen for folketellingen var det registrert 11 tuberkulosepasienter, samt en diakon og åtte ugifte sykepleiere. «Sykepleierskene» bodde her trolig av praktiske grunner. Slik kunne de ta seg av alle pasientene Lungegården hadde ansvar for, enten de hadde rom her eller på Lungegården. Etter hvert ble det utviklet et samarbeid med sykepleierutdanningen, blant annet ved Betanien, slik at sykepleieelever arbeidet her som en del av utdannelsen.