Kari Nilsdatter Spidsøen

Kari ble født den 17. juli 1847 på Øvre Spissøy gård, som i dag ligger i Bømlo kommune. Hun var det åttende barnet til Nils og Brita, men to av de eldre søsknene hennes var allerede døde da hun kom til verden. Karis foreldre eide gården selv, men de hadde det hardt økonomisk og for å klare seg hadde de måttet dele gården og selge halvparten noen år før hun ble født.

Karis oppvekst er ikke godt beskrevet noe sted, men vi kan gå ut ifra at å være ett av mange barn i en fattig bondefamilie på Vestlandet må ha vært hardt. Flere i familien ble syke. Både faren, stefaren og tre halvsøsken av Karis mor hadde lepra, og da Kari var fire år gammel ble to av hennes eldre søsken også registrert med sykdommen. Innen Kari er syv år gammel hadde hun allerede fått tre yngre søsken.

I 1856 døde hennes eldste bror Nils på 23 år mens han fortsatt bodde hjemme. Året etter ble de to syke søsknene Synneva Christine på 22 og Øystein Johan på 12 år innlagt på Pleiestiftelsen i Bergen. I 1858 reiste også storesøster Brita til Pleiestiftelsen, mens storebror Mikkel flyttet fra bygda. På tre år gikk Kari fra å være det sjette av ni barn i huset, til å være den eldste av fire. Hun var da elleve år gammel.

Det gikk ikke bedre for familien med årene. I 1859 ble gården solgt på tvangsauksjon, og foreldrene ble leilendinger på tomten. To av de leprasmittede søsknene på Pleiestiftelsen – Synneva Christine og Øystein Johan – gikk bort sommeren 1861. Den yngste av dem var kun 15 år. Distriktslegen i Finnås fulgte nok ekstra med på Kari, siden hun har tre søsken med lepra, og i 1862 ble hun selv registrert med sykdommen. Hun var da en nykonfirmert jente på 15. Året etter forlot hun familien for å bo der to av hennes søsken nylig døde, på Pleiestiftelsen i Bergen.

Da Kari ankom Pleiestiftelsen 30. mai 1863 hadde hun fortsatt sin voksne søster Brita, så 16-åringen hadde i det minste én person hun kjenner blant de mange beboerne. Hun bodde på et av syvmannsrommene, og dagene var fylt av arbeid og rutiner. Det var fire enkle måltider dagen og fastsatte tider for å stå opp og å legge seg.

Som mange med lepra fikk hun gradvis flere problemer med helsen etter hvert som årene gikk. I 1868 ble Gerhard Henrik Armauer Hansen den nye legen på stiftelsen. Kari fikk nekrose i beinet sitt det året, og det er mulig at den nye legen foretok et inngrep.

I 1879 ble Kari hentet til Hansens kontor, hvor han utførte et eksperiment i den hensikt å kunne finne bevis for at lepra var en smittsom sykdom. Han informerte henne om at hun skulle få et mindre inngrep under det ene øyet, og til tross for protester tilførte han så leprøst materiale i bindehinnen under øyet hennes med en stærnål. Kari fikk en smertefull betennelse etter inngrepet og fryktet å miste synet.

Hun var da 32 år gammel og hadde kjent Hansen i 11 år. Halve livet hadde hun vært på Pleiestiftelsen. Søsteren Brita hadde vært med henne alle årene i Bergen, men nå hadde Brita gått bort bare litt over en måned tidligere, og hun var alene. Hun klaget over Hansens behandling både til andre pasienter og til hospitalsprest Grønvold.

Pesten Christian August Grønvolds skrev en klage til Pleiestiftelsens tilsynskomité. Dette medførte forhør og justisdepartementet innhentet ekspertuttalelser fra helsevesenet. Hansens arbeid i embedet som Overlæge for den spedalske Sygdom ble ansett som uunnværlig for staten, og man sørget derfor for å være sikker på at denne stillingen og stillingen som lege ved Pleiestiftelsen var to separate stillinger. I mai 1880 ble Hansen dømt for misbruk av sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen, men ikke for legemsbeskadigelse som han var tiltalt for. Som er resultat av dette mistet han stillingen på Pleiestiftelsen, men beholdt det statlige overlegeembedet.

Kari Spidsøens vitnemål fikk ingen stor plass i rettssaken, men likevel var det hennes klage og kamp mot behandlingen hun hadde fått av Hansen som var årsaken til at han ble fradømt stillingen som lege på Pleiestiftelsen. Etter rettsaken kan det ha blitt ubehagelig for henne å bli boende på Pleiestiftelsen. Hun søkte da overflytting til St. Jørgens Hospital, og bodde der til hun døde i 1884. Hun var da 36 år gammel, og hadde bodd på institusjon siden hun var 16.