Pleiestiftelsens hovedbygning

Da Pleiestiftelsens hovedbygning sto ferdig i 1857 var den Norges største trebygning, med over 7000 kvadratmeter og plass til 280 beboere.

Hovedbygningen er i to etasjer, med en midtfløy og to tverrstilte sidefløyer.  I hver sidefløy var det 16 pasientrom, åtte i hver etasje. Hvert rom var rundt 33 kvadratmeter og skulle ha plass til 7 beboere. I hver ende av midtfløyen var det også fire pasientrom, slik at det totalt var 40 pasientrom. I hver av sidefløyene ga en lys korridor med vinduer på ene siden adgang til pasientrommene på den andre siden. Det fantes også fire større arbeidsrom, to i hver fløy. 

Mennene og kvinnene holdt til i hver sin sidefløy. Lenge mente man at lepra var en arvelig sykdom, og det ble derfor viktig å holde menn og kvinner adskilt. Overlegen forteller likevel at de ikke var helt uten kontakt: «Bygningen er ved den hele Indretning delt i 2 lige Halvdele, hvoraf den ene er belagt med Mænd, den anden med Kvinder, uden at dog Isoleringen er saa fuldstændig, at intetsomhelst Samkvem kan finde Sted.»  

Mellombygningen hadde to doble dører ut mot gårdsplassen mot gaten, med separat inngang for menn og kvinner. I midtfløyen var det også trapper opp til andre etasje og det som opprinnelig omtales som en «indviet Bedesal» og senere kapell. I første etasje, under kapellet, var det et stort spiserom. Senere ble det adskilte spiserom for kvinner og menn. 

I midtbygningen ellers var det to rom som ble benyttet til «det kvindelige Tjenestepersonale», et skoleværelse og et kontor for forstanderen. I kjelleren lå kjøkken og vaskeri, samt lagerplass for matvarer og brensel. I kjøkkenet var det en dampkjele, som også ga nødvendig damp til vaskeriet og til den såkalte «Badeindretningen» på baksiden. Dampen ble ført til badet gjennom rør under gårdsplassen på baksiden. 

Hele bygningen ble oppført i tre, på tross av den dramatiske brannen på Lungegårdshospitalet i 1853. De må likevel ha bekymret seg for brannfaren, for det ble murt opp to branngavler på hver side av midtbygningen, der gjennomgangen kunne stenges med en jerndør. Ifølge reglementet var røyking strengt forbudt inne i husene, “hvorhos største Forsiktighed i Omgang med Ild indtrængende paabydes”.

Institusjonen ble ansett som forbilledlig og det ble distribuert tegninger av bygningene, blant annet i Henry Vandyke Carters Report on Leprosy and Leper-asylums in Norway; with references to India fra 1874.