Lungegårdshospitalet
Lungegårdshospitalet er kanskje det minst kjente av Bergens tre leprahospitaler, selv om det mest sannsynlig var på laboratoriet her at Gerhard Armauer Hansen gjorde oppdagelsen av leprabasillen en februarkveld i 1873. Hospitalet åpnet i oktober 1849 og var i bruk som leprasykehus til 1895. De fleste pasientene hadde lepra, men hospitalet skulle også ta imot pasienter med ulike hudsykdommer.
Man anså hospitalet som en kuranstalt, og hadde opprinnelig plass til 60 personer med lepra og 20 med andre hudsykdommer, mest syfilis. Litt etter litt gikk det over til en kuravdeling og en pleieavdeling. Gradvis gikk også antallet andre syke ned, både fordi de helst ikke ville være innlagt sammen med de leprasyke, og fordi mange av pasientene med lepra heller ikke hadde lyst til å være sammen med syfilispasienter.
Lungegårdshospitalet hadde adresse Kalfarveien 33 og lå på et høydedrag ytterst på Seiersbjerget, ikke langt fra den noe senere Pleiestiftelsen. Det var en del av gården Lungegården som ble innkjøpt for å bygge hospitalet, og sykehusets eiendom strakk seg helt ned til vannkanten ved Store Lungegårdsvann.
Brannen i 1853
Bare fire år etter at Lungegårdshospitalet sto ferdig, brant det ned til grunnen natt til søndag 1. juledag 1853. Det var en voldsom og tragisk brann, der syv personer mistet livet.
De omkomne i brannen
Det skal ha gjort dypt inntrykk på byens befolkning at hele syv personer omkom i brannen på Lungegårdshospitalet. En person skal ha blitt sterkt forbrent og døde noen timer etterpå, mens seks personer brant inne.
Bygningene
Lungegårdshospitalet ble anlagt på Kalfaret, ikke lang utenfor byporten. Den første sykehusbygningen som ble oppført var i tre, og brant bare få år etter åpningen, og en ny bygning i mur ble tatt i bruk på slutten av 1850-tallet. I tillegg til den store hospitalsbygningen fantes en bakbygning med dampbad og likhus, og det lå et eget badehus som ble brukt ved sjøbad nede ved Store Lungegårdsvann. Dessuten fantes det en egen bolig for ansatte.
Bygningene ble brukt som leprasykehus frem til 1895, da de siste 39 pasientene ble overført til Pleiestiftelsen. To år senere ble bygningene solgt til Bergen kommune og ble først brukt som epidemisykehus. Fra 1912 huset bygningene tuberkulosepasienter. Da jernbanens område skulle utvides i 1953 ble den gamle sykehusbygningen revet og knausen den sto på sprengt bort i. I dag finnes det derfor ingen spor etter Lungegårdshospitalet i bybildet.
Hospitalets kjeller og bakbygninger
Det er bevart en plantegning av innredningen av Lungegårdshospitalets kjeller og bakbygninger. Den forteller blant annet hvordan badene, som var en vesentlig del av behandlingen på hospitalet, var innredet.
Et forskningshospital
Lungegårdshospitalet var det første av en gruppe nye institusjoner som ble bygget for at Norge skulle få kontroll over utbredelsen av lepra , og det var den første statlige institusjonen for leprasyke. Hospitalet skulle være både en kuranstalt og en forskningsinstitusjon.
En komité nedsatt av Stortinget i 1837 for å utrede situasjonen for lepra i Norge, foreslo å bygge kuranstalter og pleiestiftelser i Bergen, Molde, Bodø og Tromsø. Siden dette ble for dyrt, foreslo komiteen en gradvis utbygging, og tidlig på 1840-tallet ble det derfor vedtatt å bygge en kuranstalt i Bergen – Lungegårdshospitalet. Noen år senere ble også den første av de planlagte pleiestiftelsene bygget, Pleiestiftelsen No. 1 i Bergen. Pleiestiftelsene skulle være for de som var for syke til å kunne helbredes.
Det kan synes merkelig at man etablerte et sykehus for behandling av leprapasienter, når vi i dag vet at det ikke fantes behandling for sykdommen før langt senere. Men på denne tiden var det flere leger, både i Norge og internasjonalt, som mente at pasientene kunne bli friske om de bare fikk behandling tidlig nok. Man prøvde ut en rekke behandlingsformer, og både overlege Danielssen og andre hadde god kontakt med og utvekslet erfaringer med kolleger i andre land.
Utprøving av medikamenter
I hospitalets treårsberetninger finnes ofte grundige beskrivelser av utprøving av nye medikamenter, som for eksempel kalabarbønnen fra vestkysten av Afrika, cashewnøttolje og hydrocylamin, et nytt middel med lett oppløselige, giftige krystaller.
Innsmøring med gurjonolje
Dette er muligens det pussigste av alle forsøkene Danielssen beskriver. Kuren ble anbefalt av en Dr. Dougall, og ni menn ble plukket ut for å prøve kuren, som gikk ut på at de hele fire timer hver dag skulle smøre hverandre inn med oljen, på et avlåst rom som holdt en temperatur på 26-28 grader.
Forsøk på kaniner
På Lungegårdshospitalet gjorde underlegen Gerhard Armauer Hansen en rekke flere forsøk på å pode leprøst materiale på kaniner, for å se om de ble smittet. Det finnes noen små håndskrevne notater fra et par slike forsøk med kaniner, trolig er alle fra sommeren 1871.
Værobservasjoner på hospitalet
Det ble gjort værobservasjoner mer eller mindre sammenhengende fra 1850 og i alle fall til 1892, da den siste værobservasjonsprotokollen fra Lungegårdshospitalet slutter, men med et opphold etter brannen i 1853. Det er bevart 4 værobservasjonsprotokoller. Les mer
Lungegårdshospitalets boksamling
Som forskningshospital opparbeidet Lungegårdshospitalet seg en stor medisinsk boksamling, som rommet alt fra tidsskrifter til store bokverk, og fra små trykksaker på norsk til bøker fra hele verden. Samlingen ble overtatt av Pleiestiftelsen, og i 1913 besto denne av vel 14 000 bind.