St. Jørgens Hospital

St. Jørgens Hospital har hatt sin plass i bybildet siden tidlig på 1400-tallet. Det nevnes første gang i et testamente fra 1411, der det blir omtalt som “hospitalet ved Nonneseter”, og fem år senere blir det beskrevet som “det nye hospital”. Navnet St. Jørgen blir brukt første gang i 1438. Hospitalet lå på Nonneseter klosters grunn, og kanskje ble det etablert av klosteret. Det finnes imidlertid ingen kilder som forteller noe om hvordan og av hvem hospitalet ble opprettet. Opprinnelig lå anlegget utenfor bykjernen, langs hovedferdselsåren ut av byen mot sør. Etter flere store bybranner er det ikke noe igjen av middelalderens bygninger, men hospitalet har ligget på samme sted i over 600 år.

På St. Jørgens Hospital har det alltid bodd mennesker med lepra, men i perioder var institusjonen definert som et alminnelig hospital som i tillegg tok imot mennesker med andre sykdommer og friske personer, oftest eldre og pleietrengende mennesker. Hospitalet var ikke et sykehus i dagens forstand, men først og fremst et oppholdssted for de syke. 

Antallet beboere har variert en god del. På 17- og 1800-tallet var alt mellom 60 og 150 et normalt belegg. På begynnelsen av 1800-tallet, da sykdommen var i framgang og man hadde få institusjoner, ble hospitalet fullt og vel så det. På 1830- og 40-tallet var det på det meste rundt 170 personer som bodde her. Man sluttet da å ta imot andre syke og pleietrengende. Da man fra midten av 1800-tallet hadde fått 4 statlige leprasykehus i landet, samtidig som det gradvis ble færre nye tilfeller av lepra, ble det stadig færre beboere på St. Jørgen. De siste som kom for å bo her flyttet inn i 1896. Likevel var hospitalet i drift til 1946. De siste årene var det bare to eldre kvinner som bodde her. Da de døde med kort tids mellomrom i 1946 var den ene blitt 78 år og den andre 82, og begge hadde tilbragt mer enn 50 år på St. Jørgen.

Foto: Regin Hjertholm.

St. Jørgens Hospital er et unikt kulturminne. I dag består anlegget av ti små og store bygninger, de fleste fra 1700-tallet. Hospitalet ble drevet av en stiftelse, og anlegget eies fremdeles av den samme stiftelsen. I 1970 ble Lepramuseet etablert, og siden den gang har man kunnet besøke deler av hovedbygningen og kirken. I dag er det Bymuseet i Bergen som er ansvarlig for driften av Lepramuseet St. Jørgens Hospital, og museet holder åpent i sommersesongen.

 

Forside regnskap St. Jørgens Hospital 1718. Arkivverket, Bergen.

Driften av hospitalet

St. Jørgens Hospital ble eid og drevet av en stiftelse. Selv om hospitalet hadde en rekke ulike inntektskilder var den økonomiske situasjonen ofte vanskelig. For beboerne innebar dette at det var få ansatte.

Les mer

Hospitalets fundaser

Gjennom fundasene til hospitalet får vi innblikk i ulike sider ved driften, som inntekter, ansatte og deres oppgaver og lønn, bespisning, og innleggelse og ordensregler for beboerne – eller «lemmene» som man sa.

Les mer

Branner i 1640 og 1702

Hospitalet har blitt totalt ødelagt i to av de store bybrannene i Bergen, først i 1640 og så i 1702. Begge gangene ble det gjenreist på samme sted som før brannen. 

Les mer

St. Jørgen og dragen

Navnet St. Jørgen kommer fra St. Georg, som overvant en drage. Sykdommen ble sett på som den onde dragen som skulle bekjempes. Fra midten av 1300-tallet var St. Jørgen skytshelgen for leprasyke i Norden. 

Les mer

Bygningene ved hospitalet

Oppmålingstegning av Lindstrøm og Tvedt 1921. Arkivet etter Bergen arkitektforening, ArkiVest.

St. Jørgens Hospital er et unikt hospitalsanlegg fra 1700-tallet i bydelen Marken i Bergen. Alle bygningene som står her i dag er fra etter 1702, da en stor brann la hospitalet og store deler av Bergen i aske. Eldst er kirken fra 1707.

Rundt en hellelagt gårdsplass ligger kirke, hovedbygning for beboerne, prestebolig, og driftsbygning med fjøs og vedbod. Hospitalet har adgang både fra Kong Oscars gate og fra Marken. Bak driftsbygningen finner man hagen med en «friskestue» og to uthus, samt en urtehage som ble etablert i 1993. Opprinnelig eide hospitalet to hager og ganske store enger rundt bygningene og på andre siden av Kong Oscars gate, et område som tidligere ble kalt Hospitalsengen. På deler av Hospitalsengen hadde St. Jørgen en egen kirkegård.

I dag er bygningene grønnmalte mot gårdsplassen. Kirken og hovedbygningen er hvite mot Kong Oscars gate, mens de andre bygningene er malt okergule på baksiden. Hadde du besøkt hospitalet på midten av 1700-tallet ville kirken vært rødmalt, mens hovedbygningen, som var ny i 1754, da var malt hvit. Tidligere på 1700-tallet var begge bygningene tjærebredte, og kirken fikk først panel da den ble malt rød i 1749. På 1700-tallet var det også færre bygninger rundt plassen.

Hele anlegget ble fredet i 1927. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til den helhetlige arkitektoniske utformingen og til den sammenhengende hospitalsdriften gjennom vel 600 år.

Hovedbygningen

Dagens hovedbygning ble tatt i bruk i 1754 og ble den gang beskrevet som «en av de allerstørste og anseeligste her uid Staden». Den inneholdt primært sovekamre i begge ender av bygget, to kjøkken på midten, ganger og boder på loftet. 

Les mer

Storsalen

Storsalen hadde opprinnelig 40 sovekamre med plass for 80 beboere. Det store rommet i midten var felles oppholdsrom, og ble brukt også til å innta måltider og til å produsere mange ulike varer for salg. 

Les mer

Sovekamrene

Sovekamrene i storsalen og småsalen er på knappe fire kvadratmeter og var enkelt innredet. På hvert rom skulle det opprinnelig bo to personer, men da antallet beboere ble lavere på slutten av 1800-tallet fikk alle enerom.

Les mer

Kjøkken

Det var to kjøkken i hovedbygningen, ett for hver av salene. Begge var opprinnelig innredet med gruer, senere ble det satt inn jernkomfyrer. Det kom også nummererte skap der beboerne skulle oppbevare mat, siden de skulle lage maten selv.

Les mer

Småsalen

Småsalen hadde 16 sovekamre og var opprinnelig forbeholdt de såkalte “sunne Lemmene”, personer uten lepra som hadde betalt for å bo på St. Jørgen resten av livet. Senere ble den bosted for kvinner med lepra, og det var der de siste beboerne levde. 

Les mer

Friskestuen

Friskestuen var opprinnelig oppholdssted for såkalte “sunne Lemmer” – friske personer som hadde betalt en fast sum for å få opphold her resten av sin levetid. Senere var det kvinnelige beboere med lepra som hold til her. 

Les mer

Driftsbygningen

Driftsbygningen inneholdt fjøs med plass for 9 kyr og høyloft i den ene enden, og lager for brensel i den andre. Gårdsdriften ble lagt ned en gang tidlig på 1800-tallet, og rundt 1870 ble det innredet et arbeidsværelse for beboerne her.

Les mer

Hospitalsengen

Hospitalsengen var hospitalets egen engmark, som ble brukt til hospitalets gårdsdrift fram til tidlig på 1800-tallet. Senere ble engene forpaktet bort, og deler av marken ble avstått til kirkegård, før resten ble solgt og bebodd rundt 1900.

Les mer

St. Jørgen kirke

St. Jørgen kirke, eller hospitalskirken som den også blir kalt, ble tatt i bruk i 1707. Kirken er av tømmer, og har gjennomgått en rekke endringer og reparasjoner, og på 1930-tallet ble det foretatt en større istandsetting av kirken.

Les mer

Interiøret i kirken

Innvendig har kirken synlige umalte tømmervegger. Altertavlen fra 1733 er bevart, og også preikestol og en rekke malerier og gjenstander. De lukkede benkene er mest sannsynlig fra slutten av 1700-tallet, og gav plass til 240 personer.

Les mer

St. Jørgens kirkegård

På 17- og 1800-tallet hadde hospitalet en egen kirkegård på andre side av Kong Oscars gate. Senere gravlegges mange av beboerne på de store nye gravplassene i byen, Møllendal og Solheim. Noen ble også gravlagt på hjemstedet, etter ønske fra familien.

Les mer

Presteboligen

Boligen på nordsiden av gårdsplassen har vært brukt av ulike personer med tilknytning til hospitalet. I dag kalles den for presteboligen, men den har oftere vært bolig for klokkeren, og i enkelte perioder også for forstanderen.

Les mer

Bodrekken

Mellom presteboligen og porten mot Kong Oscars gate ligger en avlang bygning med 5 boder. På slutten av 1800-tallet inneholdt den kontor for forstanderen, et snekkerverksted, et lager, et likhus og nok et lager ytterst mot porten.

Les mer

Bryggerhuset

Hovedrommet har gulv med store steinheller og en murt gruepeis og pipe. I tillegg er det satt opp en murt ovn til å fyre opp under en stor kjele, trolig for vask av klær og bandasjer. Senere ble det innredet et eget baderom med dusj i denne bygningen.

Les mer

Matboden

Langs muren mot Kong Oscars gate ligger et lite hus som opprinnelig var matbod, kanskje bygget en gang på slutten av 1700- eller tidlig på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble denne bygningen brukt til lager og spinnestue.

Les mer

Urtehagen. Foto: Atle Vedaa Toskedal.

Hagene

Opprinnelig eide hospitalet to hager. Hagen på nordsiden ble solgt til kommunen, mens den bak fjøset fremdeles tilhører St. Jørgen. Her ble det opparbeidet en urtehage i 1993, med planter som tradisjonelt har vært brukt til mat og medisin. 

Les mer

Bygningene før 1702

Det er relativt sparsomt med opplysninger om hvordan hospitalet så ut før bybrannen i 1702. Det finnes ingen tegninger eller kart, men gjennom noen få bevarte skriftlige beskrivelser vet vi blant annet at hospitalet hadde egen kirke.  

Les mer

Hverdagene

Det er lett å se for seg at dagene på hospitalet kan ha føltes lange og ensformige. For mange beboere var de nok også fylt av smerter og savn, og adskillelsen fra familien må ofte ha vært tung. Andre opplevde nok at hospitalet var det beste stedet de kunne bo når de først var blitt syke. Mange av de som bodde på St. Jørgen hadde også flere kontaktpunkter med omverdenen enn man skulle tro, med besøk, hjemreiser for noen uker om gangen, handel på torget og samvær med andre i kirken. Ikke minst må beboerne ha hatt et fellesskap seg imellom.

Hospitalet var i første rekke et hjem, og hverdagene var veldig annerledes enn det vi forbinder med et sykehus i dag. For de som hadde god nok funksjonsevne og allmenntilstand var dagene fylt med plikter. Så lenge man kunne greie det var det i lange perioder forventet at man tilberedte maten sin selv. Alle skulle også jobbe så langt det var mulig. Noen hjalp til med gårdsdriften, andre drev med håndverk og laget ulike varer for salg.

Med unntak av noen spredte kurforsøk i første halvdel av 1800-tallet var det liten medisinsk aktivitet her, og dermed lite håp om bedring. På den andre siden hadde beboerne ganske stor grad av frihet og bestemte selv over dagene sine. Det var nok en av årsakene til at flere som var innlagt på Pleiestiftelsen søkte om overflytting til St. Jørgen, selv om bygningene var gamle og man måtte bidra med det man kunne. Og selv om forholdene sett med dagens øyne var svært enkle og soverommene skrekkelig små, var nok det som forventet av de som flyttet inn her på 17- og 1800-tallet.

De fleste som flyttet inn på St. Jørgen ble boende her resten av livet. Noen levde her bare noen måneder hvis de allerede hadde vært syke i lang tid. Andre bodde her flere tiår og må ha blitt godt vant til stedet og rutinene, og det å se andre beboere komme og gå. Vi vet ikke hvor mange som har bodd på St. Jørgen opp gjennom tiden. Det som er sikkert er at helsen til hver enkelt har variert mye og at ikke alle dagene var like. Som regel var sykdommen i stadig utvikling, selv om man også kunne ha perioder som var bedre enn andre.

 

Beboerne og byen

Mange tenker at de med lepra alltid har vært isolert fra samfunnet forøvrig, men på 17- og 1800-tallet levde beboerne på St. Jørgen ganske fritt, og kunne forlate hospitalet og gå rundt i byen. Fram til 1891 hadde de tillatelse til å selge varene sine på Torget. 

Les mer

Lukten på hospitalet

Det finnes mange beskrivelser av lukten på St. Jørgen, mye på grunn av sårene og «utdunstningene» fra de syke, men også på grunn av matlaging uten lufting og fordi beboerne oppbevarte diverse matvarer på rommene sine.  

Les mer

Matlaging

På mesteparten av 1700- og 1800-tallet laget beboerne maten sin selv. Først fikk de utdelt matvarer etter bestemte kostlister, senere ble det i stedet delt ut kostpenger slik at de både måtte skaffe og tilberede maten selv.

Les mer

Døden og likkistene

For beboerne på St. Jørgen må døden ha vært evig tilstedeværende. Mange bodde her kort tid før de døde, selv om det også var flere lemmer som levde lenge. Det var hospitalet som skulle bekoste likkistene til de som døde, på billigste måte. 

Les mer

Kirken og beboerne

Kirken og det religiøse livet har vært en viktig del av hverdagen til beboerne. De som var i stand til det gikk til gudstjenester i kirken to dager i uken. Hospitalet fikk sin egen prest lenge før de fikk lege, og presten må ha vært de sykes viktigste hjelper og sjelesørger.

Les mer

Ringing med klokken

Kirkeklokken ringte flere ganger om dagen, til faste tider, og var med å skape rytme i dagene for beboerne og andre i området. Ringing med kirkeklokkene har også vært en inntektskilde for hospitalet.

Les mer

Beboernes arbeid

Arbeid var en viktig del av dagliglivet på St. Jørgens Hospital. Helt fra 1600-tallet var det forventet at lemmene skulle arbeide. Både menn og kvinner laget ulike varer for salg, og drev med alt fra produksjon av fiskegarn og tresko til spinning og strikking.  

Les mer

Kampen om skoene

I 1740-årene lagde lemmene på St. Jørgen så mye sko at de kom i konflikt med skomakerlauget i byen. I 1750 fikk de tillatelse fra kongen til å selge tresko til fattige folk og bønder, siden kostpengene de fikk til å kjøpe mat for var utilstrekkelige.

Les mer

Signaturer etter maling

Flere steder på St. Jørgens Hospital finnes det signaturer etter de som har gjort malearbeid på hospitalet på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. I kirketårnet signerte Augustinus Søvig på en av bjelkene i 1867.

Les mer

Biblioteksprotokoll

På St. Jørgen var det et lite bibliotek for beboerne, og det er bevart en utlånsprotokoll for en tiårsperiode fra 1843. I 1845 hadde biblioteket 65 bind, det meste var religiøs litteratur. Det ser ut til at mange beboere lånte bøker, og også hospitalspresten.  

Les mer

Samtidige beskrivelser

Det finnes en rekke skriftlige beretninger fra hospitalet, de fleste fra 1800-tallet. Gjennom skildringene og vurderingene til blant annet leger, prester, beboere og besøkende på hospitalet får man på ulike måter innblikk i hvordan livet på hospitalet må ha vært. Her finner du er lite utvalg av noen samtidige beskrivelser.

Hildebrandt Meyer 1764

Meyer beskriver både hospitalets historie, bygningene og hvordan det var der i hans egen tid. Som borgermester hadde han ansvar for tilsyn med driften av hospitalet, kanskje var det grunnen til at han beskrev forholdene i svært rosende ordelag.  

Les mer

Professor Fabricius 1778

Da den danske naturhistorikeren og insektsforskeren Johan Christian Fabricius besøkte St. Jørgens Hospital var det 88 beboere her. Årsaken til sykdommen mente han var de fattiges levemåte, ikke minst maten, og han var kritisk til at man så på de syke som uhelbredelige.

Les mer

Presten Welhaven 1816

Welhaven var prest ved St. Jørgen i mer enn 20 år og hadde stor omsorg for beboerne her. Rapporten hans kan anses som det første vitenskapelige arbeidet om sykdommen på hospitalet. Det fulgte også med 32 unike tegninger av beboere, påført navn, alder og hvor de kom fra.

Les mer

Portrett Høegh.

Brigadelege Hjorth 1832

Hjort foretok en reise på Vestlandet for å undersøke om lepra kunne helbredes og om St. Jørgens Hospital svarte til sin hensikt. Han beskrev mange kritikkverdige forhold med usunne bygninger, feil mat, dårlig hygiene og mangel på inndeling mellom menn og kvinner, syke og friske.

Les mer

Feidies klagesang 1835

Peder Olsen Feidie fra Leikanger i Sogn levde på St. Jørgens Hospital i 17 år. Klagesangen er en av fire sanger han skrev og fikk trykket hos boktrykker Chr. Dahl i Bergen. Sangen er en sjelden øyenvitneskildring av forholdene på hospitalet i 1830-årene, sett fra en av beboernes side. 

Les mer

Danielssen 1841

D. C. Danielssen skrev en innberetning om hospitalet til departementet to år etter at han begynte sine vitenskapelige undersøkelser her. Han var svært kritisk til hvordan hospitalet var innredet og drevet, og beskriver blant annet de små og innestengte sovekamrene, at de syke kunne spise det de ville og gå ute i byen når de ville, unntatt om natten.

Les mer

Lindstrøm og Tvedt 1921

Arkitektene Lindstrøm og Tvedt utførte en oppmåling av St. Jørgen, der de laget en rekke tegninger av de fleste bygningene, samt en kort beskrivelse av anlegget. Her kommer datidens ideal for antikvariske bygninger tydelig til uttrykk – det som ansees som endringer og nyere tilføyelser blir gitt liten verdi. 

Les mer

All Rights Reserved